Jeg undres…

Jeg undres…
Hvorfor gjør vi ikke mer for å bremse menneskeskapt klimaendring når vi vet så mye om hva konsekvensene kan bli? Jeg finner FNs klimarapportartikkel på nrk.no. Artikkelen over forteller hvordan forbruket til nordmenn har nådd nye rekorder i år. Det er helt sjukt.

Jeg undres…
Hver gang jeg poster noe på Facebook ang totalt urelevante dagligdagse ting som bildet av et glass vin på hytta i helgen så får jeg 70 likes. Når jeg poster noe viktig som klimautfordringer så får jeg 5 likes. Angår det ikke oss? Er det ubehagelig å lese om og ta innover seg? Er vi mette på propaganda? Jeg skal innrømme at jeg har selv vært mett. Jeg har lenge forstått at vi har et gigantisk problem, men jeg ville ikke gjøre det til mitt problem. Jeg visste at det ville medføre at jeg måtte gjøre offer som gjorde hverdagen min mindre behagelig. Det får være noen andres.

Men det er mitt problem! Og det er mitt ansvar! Klimaendringene rammer inntil videre andre deler av verden hardest, men det er jeg som er verstingen! Det er jeg som rik innbygger i Norge som enkeltindivid bidrar til den største klimabyrden. En indier kan ta alt han eier og hive det i nærmeste elv, men han er fortsatt milevis fra å være en så stor miljøbelastning som meg. Jeg kan sortere søppel til jeg blir blå i trynet uten at det faktumet forandrer seg. Skal vi vente på at de som er fattigere enn oss skal brette opp arma og ta i et tak? Nei, de jobber jo med å bli like rike som oss og ha det like godt som oss, og kan vi egentlig klandre dem for det? Vi må framstå som gode forbilder for verden. Det må starte her. Jeg må starte med meg. Det er jeg som har råd til det. Er det noen som trodde vi kunne fikse dette problemet uten offer?

Jeg undres…
Vi er så utrolig glad i barna våre og vil dem så godt. Vi skaffer dem alt dem trenger og klapper i hendene når de plukker søppel og deler kunnskapen sin om plasten i havet som de har lært om på skolen. Hva om vi lærte dem å ikke generere søppel i utgangspunktet? Dessverre er det slik, i parallell med at de blir gjort bevisst om klima og søppelutfordringene så oppdrar vi dem til å bli storforbrukere slik som vi er. De får alt de trenger. De får MYE mer enn de egentlig trenger. Og de trenger ikke spørre om det en gang. De ser pappa som kjøper ny bil, det store huset de vokser opp i som stadig fylles med nye ting og hvor gammelt, men fortsatt brukbart, blir kastet ut. De ser nye telefoner, klesskap fulle av klær og garasjer fulle av utstyr. Hva tror vi de lærer av det? Tror vi det at bare de kan å plukke søppel kommer de til å redde planeten? Og hvis vi vil dem så veldig godt, hvorfor raserer vi arven deres da?! Det å ta vare på jorda vår handler om menneskelige egenskaper som ansvarsfølelse, altruisme, empati, omsorg og kjærlighet og det er oss foreldres ansvar å sørge for at de blir mennesker med disse egenskapene, ikke skolen. Om ikke for oss, så la oss gjøre det for barna.

Jeg undres…
Menneskene jeg omgås, og meg selv inkludert, er resurssterke og oppegående mennesker. Jeg er sikker på at alle som en kjenner til klimasituasjonen i en eller annen grad. Men jeg ser veldig få tegn til ønske om endring og at noen aktivt begrenser sitt eget forbruk med den hensikt å skåne miljøet. Jeg har aldri hatt en samtale angående klimaet med noen av dem. Når jeg tenker etter så snakker vi for det meste bare om eiendeler, hvordan de kjøpes og brukes…og byttes ut. For at ikke noen skal føle seg anklaget, jeg har like mye skyld som dere. Men hvorfor er det sånn? Det er som en gigantisk elefant i rommet ingen prater om. Det er en åpenbar utgave av klassiske «sage av greina du sitter på» situasjon. Det angår oss alle. Hvorfor gjør vi ikke mer? Historisk sett har menneskeheten bevist at vi kan utføre de utroligste ting når vi får kniven på strupen. Er det noen som tror vi ikke har kniven på strupen?

Jeg undres…
Jeg hører og leser ofte om argumentet at det ikke nytter. Det lille Norge gjør vil aldri monne. Det jeg gjør er en så liten dråpe at havet kan være den foruten. Det handler ikke om effekten av hver enkelt liten handling. Til og med en handling som av uvitenhet har negativ effekt, men er i miljøets ånd, er mye bedre enn ingen handling. Det handler nemlig om holdning og bevissthet. Det smitter. Hvis jeg engasjerer meg og tar ansvar så vil kanskje 5 rundt meg bli inspirert til å gjøre det samme. Hvis 5 rundt de igjen blir inspirert…dere skjønner hvor jeg vil hen. Vips blir landegrenser og verdenshav ingen hindring for videre smitte. Vi må få en kollektiv bevissthet for å kunne bevege oss framover uten for mye friksjon. Vi har ikke tid til friksjon og motvilje. Det Må starte ett sted. Hvorfor ikke lille Norge? Jeg vet, dette må politikerne fikse, ikke sant? Vi har demokrati av en årsak. For at vi skal ha politikere som ivaretar våre interesser. Politikerne gjør alt for lite. Hva sier det om oss velgere? Gjennom våre valg, stiller vi krav om klimatiltak? Eller krever vi lavere skatter og ingen bompengering, få mer penger enn vi allerede har…til forbruk?

Jeg undres…
Er det bare meg som kjenner at det svir litt i kroppen når jeg daglig bærer ut søppelpose på søppelpose ut i dunken? All emballasje jeg kaster etter å ha kjøpt noe nytt? Når jeg ser hvor mye søppel jeg genererer, bare min enslige husstand. I lille Norge. Tenk da hvor mye søppel det genereres HVER ENESTE DAG på jorden! Ja da, noe resirkuleres, men dette som en var gang edle ressurser og råvarer kommer aldri til å bli det igjen. Det bare tas, ingenting edelt gis tilbake. Er det noen som tenker at det er bærekraftig? Det er nesten så jeg kan høre planeten vår vrir seg i smerte.
Søppeldynga til New York er en av verdens 10 største menneskeskapte byggverk og kan ses fra månen. Tygg på den.

Jeg undres…
Er det bare jeg som synes at det er et merkelig klimatiltak å prøve og putte propp i eller rense eksospotter og piper når vi pumper opp olje i stadig større grad? Hvorfor regulerer vi ikke kilden? Litt betent tema (kjenner mange som jobber i oljeindustrien eller relatert industri) og jeg mangler en del kunnskap på området, men jeg kan ikke fri meg fra å se det som litt hyklersk når Norge framstår som en klimanasjon. Det er litt som en heroinprodusent som spanderer rehab på brukerne og får kred for det. Jeg vet det foregår mye på fornybar energi i Norge, men jeg mener at vi burde gjort mye mer nå, slik at vi raskere kan skiftet til nytt levebrød i stedet for å leve fett på den gamle møkkete soveputa.

Så hva har jeg gjort og hva kan jeg gjøre?

• Pri 1. Forbruket mitt MÅ ned!!! Alt jeg anskaffer har krevd en andel av jordas råvarer, det har krevd energi for å bli produsert, det har skapt forurensing gjennom transport og det ender på et eller annet tidspunkt opp som avfall. Vi lever i overflod. Vi lever i et samfunn hvor vi blir bombardert fra alle kanter med beskjed om at vi må ha alt dette for å være trygge, lykkelige og behaget. Vi må omdefinere lykke. Den finnes så mange andre steder. Vi må tenke sjøl. Neste gang jeg ønsker å kjøpe meg noe så skal jeg huske å spørre meg: «Trenger jeg egentlig dette?». Jeg ber deg, vær så snill og gjør det samme! Realiteten er at de fleste nordmenn kunne begrenset forbruket sitt med 30% uten at det hadde hatt særlig påvirkning på hverdagen. Og vi kunne begrenset forbruket mye mer enn det og fortsatt vært lykkelige.

• Hvis jeg kjøper ting så vil jeg ha fokus på at det er noe holdbart. Ikke nødvendigvis bare la meg blende av salgsplakater, men heller prøve å forsikre meg at kvaliteten er rett og produktet er riktig for meg. Jeg vil heller ha 1 fin og holdbar genser jeg liker enn 5 gensere på salg som jeg nesten liker. Nesten alt er endt opp med å bli basert på bruk og kast i dag og det er oss forbrukeres ansvar. Vi har bevist at hvis noe går i stykker så kjøper vi bare nytt og at vi hyppig bytter ut eiendelene våre. Da vet produsentene at de kan satse på kvantitet framfor kvalitet. Ikke glem, hvis det er noe av bra kvalitet så lar det seg også ofte reparere. Da kanskje vi kan holde i liv noen gamle håndtverkstradisjoner i samme slengen.

• Jeg vil fortsette å snakke med og bevisstgjøre sønnen min. Jeg vil at han skal gjøre mer enn å plukke søppel og vite om plasten i havet. Jeg vil at han skal ha et forhold til alle eiendeler og skjønne at de ikke kommer fra et utømmelig reservoar. Jeg er litt heldig fordi inntil videre ligger han allerede et hestehode foran. Han har sagt nei til tilbud om nye eiendeler han føler han ikke trenger, og han er en ivrig samler av steiner og stokker i stedet for ting. Jeg vil han skal ha et eget ønske om å stå imot presset som kommer til å melde seg når han blir eldre.
Det er fler og fler som har en dystopisk forventning til klimautviklingen. Det kommer til å gå til helvete i en eller annen grad uansett hva vi gjør. Det er viktig å ikke dele for mye slikt med barna. Ikke ta fra dem gnisten. De trenger håpet.

• Jeg har installert solceller på taket. Det som er litt rart er at hver eneste gang jeg prater med andre om det så er temaet hvor mye det kostet og hvor mye penger jeg sparer i strøm. Sparing var aldri motivasjon! Jeg ville ha grønn strøm. Strømregninga hadde jeg råd til.

• Jeg tenker at min neste bil skal bli en elektrisk bil. Hvor jeg kan fylle tanken med grønn strøm fra solcellene. Jeg kjenner jeg er skikkelig lei diskusjonen rundt elektriske biler og hvor mye forurensing batteriproduksjon medfører. Jeg spør: Er motorer på fossilt brensel framtiden? Vi vet at svaret er nei. Vi må begynne et sted. Pr i dag forurenser batteriproduksjon mer enn vi kunne ønske, men det foregår massiv forskning på batteriteknologi og om ikke lenge så er det argumentet en saga blott. Teknologien tar tid. Hva man prøver å oppnå med den er poenget. En dag oppfyller den sin hensikt til det fulle. Når forbrenningsmotoren ble oppfunnet så var heller ikke den veldig bra, men har blitt det etter titalls år med utvikling.

• Gjenbruk! Kanskje junior kan arve en skidress til de tre skiturene han skal gå i vinter i stedet for å kjøpe noe nytt og fancy? Kanskje jeg kan låne eller leie en vedkløyver når jeg skal felle meg et tre? Må jeg ha en egen tilhenger? Kan jeg låne bort den jeg har? Må alt være så nytt og fancy? Få eiendeler jeg ikke bruker lenger ut i omløp i stedet for å gjemme de på loftet. Finn-gibort funker som krutt.

• Jeg er ekstremt nøye med søppelsortering. Jeg vil minimere mengden restavfall fra min husstand, den søpla som ikke kan forbli noe annet enn søppel.

• Jeg bruker gjenbruksposer til å pakke varer i butikken og jeg skal skaffe egne små gjenbruksnett til frukt og grønt for å unngå unødig bruk av plast.

• Fly mindre. Det overrasker meg hvor mye flytrafikken forurenser. Kanskje jeg kan begrense jobbreisene mine? Alternative ferier? Ta toget?

• Spise mindre rødt kjøtt. Kjæresten min er vegetarianer. Når vi spiser i sammen så savner jeg veldig sjelden kjøtt. Det er veldig mye godt som kan lages uten og internettet er proppfullt av gode oppskrifter.

• Fortsette å kommunisere engasjementet mitt. Klarer jeg å påvirke 1 så er det verdt det. Jeg har vært litt redd for å stikke ut hodet. Jeg har nesten følt meg som en naiv hippie hver gang jeg har prøvd å si noe om det. Må komme over det.

• Kanskje det viktigste, jeg må finne ut hvordan jeg kan påvirke utover den makten jeg har som forbruker. Politisk aktiv? Lag, forening, organisasjon? Må forske litt på det. Hvordan kan jeg si at jeg tar ansvar uten?

• …og masse masse mer…

Det finnes mange gode tips til bærekraftig husholdning på nett

Hva tenker du?

Takk for oppmerksomheten din.