Kan virkeligheten forhandles?

Jeg har alltid vært en naiv og nyttig idiot som har tenkt at vi her på berget er så fornuftige mennesker med så fornuftig ledelse. Jeg har følt meg så trygg at jeg ikke har brydd meg om å stemme ved valg engang, inntil for få år siden. Jeg har sett på all galskapen i verden og tenkt at «hvis bare alle var som oss». Og slik burde det vært for vi har råd til å være fornuftige, noen av de få. Så når jeg nå har valgt å komme ut av skapet for personlig ansvarsfraskrivelse så oppdager jeg at på noen plan så råder galskapen og villfarelsen i like stor grad her på berget som andre steder i verden.

På nrk.no leser jeg en artikkel om hvordan Norge har forpliktet seg til klimamål og bommet grovt helt siden 1990! Vi ligger godt an til en ny bom om 2 år. Men når man har så god erfaring med å bomme så gjør det kanskje ikke noe?

Jeg summerer forløpende:

• Forslag til statsbudsjettet for 2019 ligger det kun an til 17% kutt av klimagassutslipp.
• Estimert vil vi slippe ut 75.000 tonn CO₂ over det vi lovet FN i 2020.
• Kun sju land har IKKE lavere utslipp enn de hadde i 1990, Norge er ett.
• Norge har konkrete planer om å investere i oljedrift fram til 2060 til tross for at verden må være karbonnøytral i 2050 for å unngå mer enn 1,5% økning i global temperatur.
• Fortsetter vi slik som nå fram til 2030 så vil vi ha redusert utslippene med 13%, men vi har forpliktet oss til 40%.

Dette er mitt Norge. Vi som legger opp til å fortsette og bomme. Jeg kjenner jeg blir skikkelig flau.

Kan politikerne forhandle virkeligheten? Kan de velge hvilken virkelighet som skal bli vår framtid?

Generelt, når det gjelder innstilling til klimaforandringene, kanskje det hadde hjulpet hvis vi hadde endret forståelse. Jeg får ofte en følelse av at vi tror vi skal redde jorda. Jorda kommer til å overleve uansett hva vi finner på eller ikke finner på. Det er oss selv vi skal redde. Blir det mer virkelig da?

Vi har   ÅTTE   TUSEN   MILLIARDER på bok! Bare dét faktum forplikter. Jeg skal være så galen at jeg foreslår å bruke 1000 milliarder på å hjelpe land som ikke har egne midler, orden og gjennomføringsevne til å ta kontroll på utslippene sine. Om så, kjøp solcellepark til India så alle kullkraftverkene kan legges ned. DET hadde monnet det! DET hadde vært et eksempel for etterfølgelse det! Da er jeg sikker på at flere bemidlede nasjoner hadde fulgt etter. Vi har råd til å starte den bølgen. Egentlig har vi ikke råd til å la være. Det krever bare en beslutning. Noen som tar den?

Men hallo Thomas, oljepengene våre må jo spares til pensjon, eldrebølge og trangere tider! Det er her det skurrer noe så fandenivoldsk for meg. Når jorda har blitt, i beste fall 1,5% varmere, da må de pengene brukes til noe helt annet enn eldrebølge. Trangere tider kan vi vanskelig se for oss. Det virker nesten som om noen tror at vi kan fortsette i samme tralten, bare med små justeringer. Vi må oppholde oss i helt forskjellige virkeligheter. Håper det er min som er feil.

Enda tristere er det å se at det er ikke bare i Norge hvor vi tror vi kan forhandle virkeligheten. Jeg leste at sammendraget av FNs klimarapport ble forhandlet for å oppnå konsensus blant medlemslandene. Viktige kunnskap og advarsler er radert. «Årsaken til denne pyntingen er at sammendraget er et resultat av en politisk dragkamp der innholdet er tonet ned for å skape bred enighet», Sitat Bob Ward – Grantham Research Institute. Dette er ridderne i skinnende rustninger som skal forvalte mine gjenværende dager og min sønns arv. De som burde vært mest orientert trenger en realitetsorientering. Det som hovedsakelig ble utelatt fra rapporten var kunnskap om betydelig migrasjon, sosial uro og økt krigføring, og om «tipping points» i klimasystemet – som kan føre til irreversible og ustoppelige endringer hvis snittemperaturen på jorda øker med 2 grader.

Jeg kan ha et litt for enkelt syn på ting og følelsene får ofte råde. Jeg håper virkelig noen mer opplyste motbeviser alle mine bekymringer og fortelle meg at vi er på track og at det er ingenting å frykte. Men jeg er dessverre redd for at det ikke kommer til å skje.

Så med min begrensede kunnskap skal jeg male et bilde som kan være ganske ubehagelig for oss behagede nordmenn. Det verste er at det er realistisk.

Året er 2050 (32 år fra nå) og det utenkelige, men uunngåelige har skjedd, jorda er blitt 2 grader varmere. Tørke og ekstremvær forhindrer matproduksjon og tilgang til vann i store deler av verden. Uro oppstår i kampen om de begrensede resursene og store folkemengder drives på flukt av sult og krig. Jeg vet, det skjer allerede i dag. Men hva når det er 100 millioner flyktninger som drives opp gjennom Europa i desperat kamp for å overleve? Høres det mange ut? Det er 1,2 milliarder innbyggere i Afrika alene. Tror vi at de bare vil legge seg ned og dø i hjemlandet? De vil så klart dra der det finnes håp. Så når verden er i krise og 5 millioner flyktninger står og banker på døra til Norge, hvor vi sliter med vår egne avlinger på grunn av tørke og flom, hva skjer da? Hvor lenge varer 8000 milliarder da? Er fortsatt alle enige om at det er lurt å spare seg til fant?

Jeg får snakke for meg selv.

Fra et åndelig perspektiv så er et slikt scenario veldig spennende! Tanken på å måtte sette alle mine materialistiske unødvendige behov til side og dele alt jeg eier med ukjente mennesker. Min ubegrensede tilgang til mat blir plutselig begrenset. Rent vann er ikke en selvfølge lenger. Jeg må kanskje dele mitt hjem med fremmede. Min økonomiske (over)sikrede alderdom borte. Til og med privilegiet til å bare tenke på meg selv ville jeg miste. Det jeg hadde sittet igjen med ville vært omsorg og empati for andre mennesker gjennom å ta vare på mine medmennesker på min egen direkte bekostning. Sette meg selv til side for at andre skal ha det bra. Vi alle måtte ha samarbeidet og tatt vare på hverandre, på tvers av religioner og landegrenser. Det kunne blitt vakkert! Hadde vi klart det?

Jeg avslutter herved min tirade med dette viktige ordtaket: «Nøkkelen til din egen lykke ligger høyst sannsynlig i å hjelpe andre».