Så hva faen gjør jeg nå!?

Jeg må få det ut! Jeg klarer ikke slippe det! Det bare kverner og gnager, men løsningen forblir like fjern. Det mest frustrerende er at jeg forstår det ikke. Det går bare ikke opp. Jo mer jeg ikke forstår det, jo mer opptar det oppmerksomheten min. Hvorfor står du ikke og roper! Krever! Gjør noe! Framtiden for ditt eget livsgrunnlag blir ikke ivaretatt og du står bare og ser på! Jeg står bare og ser på! Jeg skjønner det bare ikke. Hjernen min klarer bare ikke gape over det. Det kjennes ut som om den prøver å lage ulovlige koblinger, fysisk umulige. Jeg klarer ikke slå meg til ro med denne smerten. Så hva faen gjør jeg nå!?

Jeg har et dypt og inderlig kjærlighetsforhold til naturen. Er det noe i meg som er fra min sanne natur så er det denne kjærligheten. Derfor gjør det ekstra vondt. Det vil alltid gjøre vondt. For å være helt fullstendig ærlig med deg, jeg holder en knapp på naturen. Jeg elsker naturen høyere enn mennesker. Bilder av mishandlet natur gjør større inntrykk på meg enn mishandlede mennesker. Jeg er så skjør at bare et nytt hogstfelt svir. Frustrasjonen min bunner i at du ikke reagerer mer enn det du gjør når din moder jord og livsgiver blir rasert for å fore din egen kortsiktige glede. Frustrasjonen min bunner i at du som intelligente mennesker ikke handler, men bare står der og ser på din egen framtid svinne mens de røde flaggene veives. Tror du at du har et valg? Jeg kunne ønske jeg kunne tvinge deg til å kjenne på frustrasjonen og smerten min, men det kan jeg ikke. Jeg kunne ønske jeg kunne tvinge deg til å skjønne det jeg skjønner, men det kan jeg ikke. Så hva faen gjør jeg nå!?

Så jeg har laget denne bloggen min da, i et fåfengt forsøk på å få deg til å lytte, fange opp og dele frustrasjonen min, tenne din egen. Men jo mer jeg skriver, jo mindre lytter du. Til slutt ser du meg bare som et sint lite klimatroll som ikke har noe nytt å komme med, som bare synger på den samme visa. Det er som å stå og rope fra talerstolen på de døves landsmøte. Så hva faen gjør jeg nå!?

Jeg leser og leser, i desperat jakt etter en opptur. Men jo mer jeg leser, jo svartere blir det. Jeg vil lese om at det finnes håp. Om at forskerne har målt feil. Faren en avblåst. Så viser det seg at de faktisk har målt feil, men ikke i min favør. For hver side jeg leser, hver blogg jeg følger, hver debatt jeg lytter til så vokser hjelpesløsheten. Det finnes ikke håp + det øker raskt + det er verre enn vi trodde = Hva da? Er det håp igjen da? Noen ganger misunner jeg deg ditt manglende engasjement og evnen til å distansere deg, om det så kommer til å bli en kort glede. Det er det første jeg kjenner på når jeg våkner og det siste jeg kjenner på før jeg sovner, hjelpesløsheten. Hva kan lille meg utrette? Følelsen begynner å bli vanskjelig å bære. Så hva faen gjør jeg nå!?

Du fortsetter i din egen fornektelse ved å velge politikere i fornektelse, de som har «grønt skifte» med grønn font på partiprogrammet og ikke stort mer. De som ikke vil ta upopulære beslutninger. De som kjemper for lavere skatter og avgifter og utrydding av ulv. De som fortsetter å dele ut oljekonsesjoner til tross for at ikke en gang  den livligste fantasi klarer å få plass til det i klimaregnskapet. For meg er det hoderystende absurd! For meg er det helt uvirkelig, nå når vi egentlig burde være et unisont samstemt kor. All uenighet til side og en felles innsats om vårt felles eie og framtid. Men det skjer ikke. Så hva faen gjør jeg nå!?

Jeg observerer deg der jeg går iblandt deg. Jeg ser på forbruket ditt, hvor lett du definerer noe som søppel og hva som betyr noe for deg. Du har ennå ikke våknet. Jeg ser du konsentrerer deg om de nære tingene. Familien, huset, jobben, ferier, opplevelser … Lykkejakt. Men har du ikke et ønske om å fortsette å ha det privilegiet? Vil du ikke at barna dine skal ha det samme privilegiet? Du tar ting så for gitt at du har vanskelig for å se for deg noe annet. Hvis du ikke våkner nå og stiller krav og gjør din innsats, så vil du måtte konsentrere deg om å overleve i stedet for å være heldig. Godene vil være borte. Friheten vil være borte. Når alt er forandret fordi du bare stod og så på, hva faen gjør du da!?

Synes du jeg er urettferdig? Det er jeg kanskje også. Jeg håper du synes det for din egen del. Ikke ta det personlig. Det er bare meg og alle tankene og følelsene mine. Men gjør meg en tjeneste, gjør et bevisst valg. Skal dette bety noe for deg eller skal det ikke? Og betyr det noe så må du vurdere om det er greit for deg å stå og se på. Om du er villig til å ofre framtiden for nuets bekvemlighet. Det skal ihvertfall jeg gjøre. Så hva faen gjør vi nå!?