Jeg ble gjort oppmerksom på en nettartikkel. Den omhandler familier som i stedet for å motarbeide sine dataspillende avkom, så viste de heller interesse for det de drev med. Artikkelen inneholdt gode resonnementer rundt det å engasjere seg i barnas spill-aktiviteter for å senke friksjonsnivået i hjemmet. Men jeg tenker at det ikke er så enkelt. Jeg tenker at vi beveger oss i et ganske komplekst minefelt når det gjelder barn og unge og dataspill.
Når det gjelder mitt klimaengasjement så har jeg tillatt meg å kaste kampestein i glasshus fordi det er så livsviktig og det haster! Hvis ingen skulle kunne si noe før man selv har fullgod samvittighet så kunne ingen noen gang ha ytret seg i det hele tatt og det hadde svekket alle former for bevisstgjøring. Vi må gjøre det vi kan, selv uten rent mel i posen. Når det gjelder å fortelle andre foreldre hvordan de skal oppdra barna sine, da trør jeg litt mer forsiktig. Det skal jeg prøve å holde meg for god for. Jeg har ikke oppskriften. Men det er noen elementer det er viktig å ikke miste av syne i (den manglende) debatten og som jeg selv mener vi foreldre må være klar over.
En annen artikkel fra samme nettsted omhandler en familie hvor foreldrene hadde satt ned foten og totalt bannlyst dataspill og bruk av iPad, en helt motsatt strategi. De første ukene hadde vært veldig konfliktfylte, men etter hvert så hadde de opplevd at de to guttene i familien «hadde blitt seg sjøl» igjen. Humøret var bedre, familien hadde mye bedre og oftere samvær og guttene følte seg lykkeligere. La oss være ærlige, hvis vi voksne hadde blitt satt foran det valget, om dataspill skulle eksistert eller ikke, så ville vel de fleste valgt ikke? Eller er jeg blitt for gammelmodig? Jeg har i hvert fall levd lenge nok til å se forskjellen på et liv med og et liv uten. Jeg klarer ikke helt å la være og bli litt nervøs når jeg ser 7 unger sitte lydløse og åndsfraværende i en sofa med ansiktene opplyst av hvert sitt blålige lys. Jeg har en litt vond følelse av at vi ennå ikke helt har sett effekten av den unge dataspillende generasjonen. I sin siste bok omtaler Rupert Sheldrake det som «Et enormt, ukontrollert eksperiment på menneskehetens fremtid».
Artikkelen jeg innledningsvis nevnte er jo inne på noe veldig bra. Det å være oppmerksomme på det barna interesserer seg for. Involvere seg. Når jeg vokste opp var det et skarpere skille mellom voksne og barn. Kan godt kjenne på at det hadde vært fint med litt voksen-oppmerksomhet innimellom. Men det handler ikke om å gi oppmerksomhet til podens frimerkesamling. Det handler om engasjement i noe som er designet til å være svært vanedannende. Spillprodusenter spiller bevisst på hjernens evne til å bli hekta. Ellers hadde det ikke vært nok penger i det. Dataspill er designet til å trigge de samme belønningssentrene i hjernen som røyking, overdreven shopping, overspising, narkotikamisbruk, sexavhengighet osv. Det er en dopamingave! Hyppige belønninger gjennom poengene som konstant ruller over skjermen i titusentalls, de heftige lydene, den fargefulle klare skjermen, mestringsfølelsen, seieren! Det er et massivt inntrykk for en stillesittende kropp uten mulighet for å avreagere.
Forskning viser, nokså åpenbart, at voldelige spill former hjernen vår mest på en negativ måte. Det er også en økning i spill som går ut på å drepe og beseire fienden. Tilbud og etterspørsel. Det er det vi liker. Tetris fenger ikke like mye lenger. Jeg leste en annen artikkel hvor en mor stilte spørsmålet hvorfor vi måtte lære opp barna våre til å drepe. Jeg følte artikkelen var satt litt på spissen, men det gjorde den ikke uaktuell av den grunn. Drepe og erobre, det er noe som bor naturlig i oss gutta. Det fenger og fascinerer oss. Jeg husker jo når jeg selv var barn og hva som var gjevest da. Det var å finne en stokk som kunne tjene som gevær og leke krig hele dagen. Driften er fortsatt den samme. Forskjellen er bare at jeg ble ikke særlig prega av å løpe rundt i skogen med en bjørkekvist og si pang pang til en imaginær fiende.
Barn er forskjellig. Noen håndterer dataspill som all annen form for lek, men for mange kan det bli et plaster. Se for deg at et barn som synes det ikke får til så mye, synes det sosiale spillet er litt vanskelig, kravet til prestasjon er for høyt. Når aldri helt opp. Så dykker det inn i dataspillets verden. Ingen plagsomme mennesker. Mestringsfølelse. Belønning. Dopamineksplosjon. Lett tilgjengelig underholdning virkeligheten aldri kan by på! Jeg veit hva jeg ville valgt.
Synes du jeg er litt paranoid? At jeg kanskje burde sette meg mer inn spillene i stedet for å lese artikler og komme med bastante bekymringer? Jeg har litt egenerfaring. Jeg er en sånn som synes at hverdagen kan være litt vanskelig og som lett kan la meg fange av flukten inn i en enklere og mer underholdende verden. Jeg ble introdusert til dataspill i ung voksen alder. Jeg ble ganske raskt hekta. Etter det så har det blitt mange tusen timer foran skjermen. Ingen styrte tiden min. Til tross for at jeg spilte mye mindre enn det som vil karakteriseres som avhengighet så kjente jeg hva det gjorde med meg. Jeg gjorde en del valg som helt åpenbart var påvirket av noe annet enn rasjonelle og sunne avveininger. Jeg kunne avlyse avtaler, prioritere spill framfor tid med familien, utetid ble innetid og all spillinga gjorde meg til tider oppspilt, sur og irritert. Jeg kunne sitte på jobb og glede meg til jeg kom hjem for da kunne jeg legge an den nyanskaffede sniper-rifla og skyte noen i hodet så blodspruten stod. Høres ikke det veldig grotesk ut? Tar du bort blodspruten så har du Fortnite. Og jeg var ikke 12 år gammel, eller 9 for den saks skyld. Der ble det litt pekefinger. Beklager det.
Et sidespørsmål er om det har vært velbrukt tid, alle disse tusen timene. Jeg har valgt bort ting som er bra for meg, jeg har ikke lært noe nyttig, jeg har brukt mindre tid på relasjoner, jeg har generelt brukt mindre tid på å vedlikeholde meg selv på alle mulige vis. Jeg føler jeg ikke sitter igjen med noe som helst annet enn en sitring etter mer, selv etter 3 år som «clean». Bortkastet tid. Og la meg legge til, i snitt spilte jeg mindre enn det et gjennomsnitts barn gjør i dag (som fra alder 6 til 18 vil totalt tilbringe 9100 timer i dataspill).
Sønnen min på 9 er på mange måter som de fleste andre barn, bare litt mer. Derfor er det også lettere å se hvordan han påvirkes. Han har en iPad-fri dag i uka. Det er alltid ukas beste dag. Det er de fineste morgenene og de roligste kveldene. Han har mindre stressreaksjoner. Han er mer glad, pratsom og kontaktsøkende. Og kanskje det viktigste, han er tydelig mer kreativ. Han er selv oppmerksom på at han har det bedre med seg selv når han ikke spiller, men det hindrer han ikke i å spille når han får sjansen. Han kan bli kjempesint på spillene, men han slutter ikke av den grunn. Han får plager med øynene på grunn av det statiske fokuset, men han tar seg ikke en pause. Han gjør like dårlige valg for seg selv som det jeg gjorde. Er ikke det en form for avhengighet? Jeg tror ikke han og jeg er unike.
Men de har jo skjermtid. De blir begrenset og kontrollert så de ikke skal la seg fange, bare nesten. Sønnen min har 1,5 time skjermtid. Kanskje litt søkt sammenligning, men jeg tenker noen ganger at jeg lar en røyker bare få lov til å røyke 1,5 time hver dag så han ikke skal bli så avhengig. Når vi da har legalisert spillene for barna, de har fått kjenne smaken og de blir eldre, når vi ikke har like mye kontroll på tiden deres lenger. Hva da? Når de skal være gamle nok til å styre tiden sin selv? Jeg hører skremmende mange fortelle om den unge voksne de har sittende hjemme på gutterommet, som spiller hele natta og sover hele dagen, lar kroppen forfalle. En som burde forlatt redet for lenge siden. De har alle ett fellestrekk, de har sosial angst. De har byttet ut for store deler av sosial trening i virkelighetens tilværelse med en kunstig avgrenset verden, og når voksenlivet og alvoret kommer så blir det uhåndterbart.
Jeg snakket akkurat med en fotballtrener for barn som opplevde frafall fordi flere og flere byttet ut fotballen med dataspill. Jeg hører sønnen min fortelle om venner som sniker seg opp om natta for å spille. Jeg hører bekjente fortelle at barna deres foretrekker å være sammen med venner online i et dataspill enn å ha fysisk samvær. Alle familier innenfor normalen. Ja da, dette kan vi foreldre kontrollere. Men det er ikke det jeg vil fram til. Det er drivkraften. Det faktum at de foretrekker en kunstig verden over den virkelige. Det skremmer meg. Vi mennesker er ikke skapt for det. Dagens barn er den mest inneværende og stillesittende generasjonen noen sinne. I parallell så har forskning nå påvist at det å være ute og i samspill med naturen har stor påvirkning på fysisk og psykisk velvære.
Her er et tankekors. Dataspill er den eneste formen for lek vi voksne setter begrensning på for barna våre. Vi bestemmer ikke at de bare får hoppe trampoline i 1 time. Vi sier ikke at 5 timer løkkefotball i uka får holde. Vi tenker ikke at det kan bli for mye legobygging. Men for dataspill har vi nesten alle satt en begrensning. Så hvorfor gjør vi det? Vi gjør det jo for å beskytte barna våre. Så hvorfor må barna beskyttes mot dataspill? Fordi vi vet at de ikke har godt av det. Så de har ikke godt av det, men de får lov til å spille, i stedet for å gjøre ting vi ikke ville føle behov for å sette begrensning på. Jeg synes det skurrer. Uansett, denne begrensningen må hver familie på egenhånd bestemme. Hvordan vet vi hva som er riktig begrensning så barna blir tilstrekkelig beskyttet?
Det er lett for meg å peke på alt som potensielt ikke er bra, men det er ikke fullt så lett å gjøre noe med det. Jeg nevnte artikkelen hvor familien hadde bannlyst all form for dataspill. For barnas ve og vel så er nok det det eneste helt riktige valget, men det krever et mot jeg selv i hvert fall ikke har. Både barn og voksne er under et enormt press. Dataspill er en anerkjent del av samfunnet, det er ekstremt tilgjengelig og all form for grensesetting er overlatt til oss selv. Noe av utfordringen er at dataspill er blitt grundig normalisert. Det er ikke så lenge siden diskusjonen dreide seg om barn i det hele tatt burde spille. Nå går diskusjonen på hvor mange timer om dagen og hvor mye vold de tåler. Hvis vi kan for eksempelets del kalle dataspill en fare, så en fare som er konstant tilstede over lengre tid vil til slutt bli normalisert og akseptert. Det økende voldsnivået blir normalisert. Spol tilbake bare 10 år. Ville dagens voldsnivå i dataspill blitt akseptert da? Det tror jeg neppe. Har barna våre blitt psykisk mer robuste siden da. Det tror jeg neppe. Heller omvendt.
Hvis jeg skal være litt selvutleverende så skal jeg raskt fastslå at jeg har ingen høy hest jeg kan klatre opp på og rette fingeren mot noen av dere. Jeg synes det er vanskelig å stå fram og syndiggjøre noe som er fullstendig legalt og alminneliggjort. Jeg har heller ikke gjort mye reelt som støtter opp om bekymringene mine. Når jeg kommer sliten hjem fra jobb så er det sykt deilig med en barnevakt så pappa får seg en hvil. Jeg vil ikke krangle med sønnen min, jeg vil ha det bra og da er det så enkelt og si ja. Jeg tror han til tider kan bli ganske forvirra hvor jeg i det ene øyeblikket legger iPaden i henda hans og i det neste pumper han full av propaganda om hvor usunt dataspill kan være. Jeg er svært bekymret, men jeg sier ikke nei. Sønnen min på 9 får ikke spille Fortnite. Han kan fortelle at Fortnite er et så stort tema i den kommunikasjonen barna har seg imellom at han føler seg utenfor. Han blir heller inne alene i friminuttene og tegner. Det gjør vondt i hjertet. Så skal jeg da gi etter og si ja? Hadde jeg satt ned foten for all spilling så hadde han blitt en sosial spedalsk. Jeg har veldig lyst til å gi etter, ikke ta kampen. Hadde ikke mora hans vært så steil, heldigvis, så hadde sønnen min antageligvis spilt Fortnite as we speak. Jeg er svak. Vil ikke ha konfrontasjon. Men jeg skjønner det faktum at hvis fred i hjemmet er drivkraften for å åpne opp for utvidet eksponering og legalisering, da er jeg ute og kjører. Jeg skal ikke være kompisen hans, jeg skal være faren hans, og han er helt avhengig av meg for sitt eget velvære. Dataspillenes hypnotiserende kraft klarer ikke han å tøyle på egenhånd.
Min holdning og bekymring er vel ganske tydelig. Jeg klarer ikke fri meg fra at dette gjør meg redd for framtiden. Det gir meg ingen god følelse og er ikke noe jeg klarer uten videre å trykke varmt til brystet. Kanskje er det for farget av mine egne erfaringer. Og jeg gjentar, barn er forskjellige. Jeg skjønner at noen er mer robuste enn andre. Alle kommer ikke til å ende opp som spill-junkier. Dette er mine tanker. Du har sikkert tenkt igjennom temaet og ting er under kontroll. Men uansett hvordan vi vrir og vender på det så viser statistikken at barns utfordringer tilknyttet dataspill er sterkt økende. 2018 er tross alt året hvor ICD-11 (Kodeverket for systematisk klassifisering og registrering av sykdommer) definerer spilleavhengighet som en psykisk lidelse. Så har vi egentlig kontroll?
Jeg har skrevet dette for barna, ikke for å gi deg dårlig samvittighet. Vi må ta vare på dem som best vi kan i et samfunn hvor det presses på fra alle kanter.
Til ettertanke …
Dypdykk 