Stjernestøv

Av fri fantasi…

 

Jeg våkner til støyen. Støyen fra kampene. Det er nye kamper hver dag, men drivkreftene er de samme. Jeg må ha! Vi skal ha! Vi vet best! Du tar feil! Mitt! Mine! Vårt! Vi hater dere! Vi er redde! Dere må dø! Krig, hat, egoisme og frykt på alle plan i alle kanaler, i en jevn flom. Jeg lar meg ikke lenger sjokkere. Men jeg blir fortsatt like trist. Så vanskelig en enkelt art klarer å gjøre det for sitt kollektive selv og planeten de besitter. Bare fordi vi er redde. Streker opp grenser, klamrer oss til vårt, uvillige til å dele. Redde for å ikke ha nok. Redde for alt som ikke er som oss. Redde for å dø. Redde for livet selv, som vi i all frykten glemmer å feire.

Jeg vil ikke forlate oss. Jeg trenger bare en pause. Et pusterom fra den konstante duren. Så jeg lukker øynene, trekker pusten og lar tankene stilne før jeg tar sats … og drar.

Den evige tyngdekraften sliter i kroppen, men etter hvert slipper den litt etter litt. I Termosfæren inntrer tilnærmet vektløshet og jeg skyter fart. Jeg passerer gjennom et tett belte av døde og aktive satellitter, og vrakrester etter kollisjoner. Det er nesten så jeg må brøyte meg vei for i det hele tatt å komme igjennom. Det slår meg at dette skaperverket langt her oppe ligner veldig på det vi skaper der nede. Ute av syne, ute av sinn.

Jeg nærmer meg Mars, sakker farten og snur meg. Tar den vakre blå planeten min i nærmere øyesyn. Den ser så rolig og fredelig ut her oppe fra.

Så øker jeg hastigheten igjen. Jeg skal langt. Veldig langt. Jeg runder mektige Jupiter og sneier Merkur i det jeg forlater solsystemet og skyter videre inn i Melkeveien, mitt eget nabolag bestående av noen hundre milliarder stjerner. Jeg kjenner friheten ruse i kroppen.

800 lysår (1 lysår = 9 461 000 000 000 km) innover treffer jeg på stjernebildet Orion, med de lyssterke kjempestjernene Betelgeuze, Bellatrix og Rigel. Jeg legger meg over på ryggen og bader i Rigels gass-stormer med intensitet 120.000 ganger større enn vår egen lille sol. Mens jeg hviler der hører jeg igjen lyden av kamper. Jeg vet hva det er. Orion er, og har alltid vært, et sentrum for universelle konflikter mellom ytterpunktenes polariteter. På en av mine tidligere reiser var universets bevissthet så vennlig å forklare meg hvordan Orion tjener som et speil på hele universets dualitet på alle plan, fra konflikter planeter imellom, til konflikter alle universets skapninger bærer inni seg. Derfor finner du her dualiteten i sin mest ekstreme form, det lyseste av det lyse og det mørkeste av det mørke. Det er viktig at kampene her spilles ut uten inngripen, for å bevare den nødvendige balansen i universet. Her forenes det mørke og det lyse i en stabiliserende energi mellom ytterpunktene. Tvillingsjeler som dras mot hverandre for en dag å forenes. Jeg vet at Orions kontinuerlige kamper er helt nødvendige, men jeg klarer ikke la være å føle et visst ubehag. Men ubehaget stammer fra meg som menneske. Slik jeg observerer kampene som menneske. Ut fra mitt livskonsept så har jeg definert det mørke som noe negativt, ondt og farlig. Men mørke er bare mørke, hverken negativt eller positivt. Det lyses motpol. Alt har en motpol.

Som alle galakser graviterer Melkeveien om sitt eget senter. Jeg legger kampene i Orion bak meg og gjenopptar reisen inn mot dette senteret, 26.000 lysår fra vår egen sol. Jeg leker og svinger meg forbi galaksens tre indre spiralarmer, kjenner jeg er oppspilt. I galaksens senter finnes nemlig noe spektakulært.  Der finnes ett enkelt mytisk legeme som skaper gravitasjon nok til å holde alle Melkeveiens hundre milliarder av stjerner i bane og posisjon. Jeg nærmer meg og før jeg ser legemet kjenner jeg allerede kraften. En tiltrekningskraft så sterk at ikke en gang lys slipper ut. Kommer jeg for nær vil det bli det siste jeg gjør. Senterpunktet er et supermassivt sort hull, med ti milliarder ganger større masse enn vår egen sol. Denne tidligere så levende kjempestjernen har brent ut etter et kort og hektisk liv, implodert og tatt form som hele Melkeveiens solide anker og slik vil det tjene i hele galaksens levetid.

Men i dette senter ligger det en viten og egenskap fortsatt uoppdaget av oss mennesker. Dette supermassive sorte hullet er mer levende enn det tilsynelatende ser ut til. Det er hele vår galakses hjerte, sjel og bevissthet. Og alle stjernesystemene er dets lemmer, koblet sammen i et nervenettverk inntil videre usynlig for det blotte øyet, men med matematisk beviselig eksistens. Vi har valgt å gi dette mystiske nettverket navnet Mørk materie. Hvert enkelt levende vesen i galaksen er til enhver tid tilkoblet dette nettverket for å dele sin livgivende energi til denne kollektive sjelen. I gjengjeld får vi drømmer. Trodde du livet ditt var virkelig? Vi tok alle den røde pillen.

Jeg orker ikke lenger stå imot denne graviterende kraften jeg utsettes for, så jeg forflytter meg utover igjen. Hvis jeg skulle gi etter og latt meg suge inn i hullet så ville min væren bli fragmentert til sine minste bestanddeler før jeg traff overflaten på grunn av den høye hastigheten gravitasjonen ville medført. Jeg er blitt fortalt at dette er måten å reise videre til neste plan, en ikke-fysisk virkelighet hvor bare sjelen består i sin reneste form. Det finnes utallige slike plan.

Noen tusen lysår ut fra senter, men fortsatt i spiralens hovedskive, unnfanges og fødes nye stjerner, nye galakse-lemmer. Akkurat i det jeg passerer er jeg vitne til en vakker dans hvor hydrogenmolekylskyer finner sammen og danner en spire, som universets melk. Deretter når spiren kritisk masse og det dannes en protostjerne. Den gir bare et svakt lysskjær, men etter hvert ser jeg en voksende gul glød tre fram. Fusjonsprosessen har startet. Etter en milliard års svangerskap og en trang fødsel ser jeg den nyfødte stjernen skinne stolt i all sin prakt. Tillitsfull og med et barns nysgjerrighet tar det fatt på et langt liv. Det er et vakkert skue.

Jeg har reist rundt i Melkeveien mange ganger og jeg ivrer etter nye impulser, ny kunnskap. På innfall tenker jeg at jeg vil se Andromeda-galaksen. Det er en spiralgalakse ikke ulik vår egen. Jeg er nysgjerrig på hvordan skapningene i denne galaksen fører sin eksistens. Er det noe å lære? Jeg kan klare å gjøre den 2,5 millioner lysår lange reisen hvis jeg rasker på, kanskje spare litt romtid ved å bruke noen ormehull på veien.

I det jeg bryter ut av Melkeveiens favn entrer jeg rom hvor stjernetettheten er mye lavere. Det er som om å legge storbyen bak seg og reise ut på landet. Støyen dør hen og det er fullstendig … øredøvende … stille. Jeg må bare stoppe opp, bare litt. Jeg setter meg på en asteroide i et større felt som sakte og lydløst flyter forbi. Jeg nyter stillheten. Det eneste jeg hører her ute er ekkoet fra universets fødsel, så vidt hørbart.

Mens jeg sitter der kjenner jeg på en utilfredsstilt tørste på kunnskap om hvordan alt dette ble til. Som så mange ganger før kaller jeg på universets bevissthet og etter kort tid dukker det opp en intens lysende prikk foran pannen min. Vi kommuniserer uten lyd og på et språk som ikke er av min verden, men som jeg av ukjente årsaker finner intuitivt, som om det er naturlig integrert i meg fra skapelsens side. Jeg ytrer mitt ønske om å innlemmes i kunskapen om dets egen fødsel, og mitt ønske oppfylles. Universets viser sitt første minne, det er som et frø ikke større enn en jordisk ert. Og det er ikke alene. Det er mange frø. Frøene næres så i en badende sky med en intens energi sterk nok til å forårsake frøenes spire. En etter en blomstrer de eksplosivt og voldsomt til univers hvor hvert representerer et unikt individuelt plan. Vi mennesker kaller det dimensjoner. Når vårt univers blomstrer gjennomgår det en eksplosiv ekspansjon som frigjør så mye energi at tid skapes, men ikke slik vi kjenner den. Sekundene er de samme, men de utføres mange tusen ganger hurtigere. Vi ville ikke merket forskjell. Denne enorme energien skaper atomkjerner allerede i universets første leveminutter mens den voldsomme ekspansjonen fortsetter, men det skal ta 300.000 år før temperaturen blir lav nok til at atomkjernene klarer å holde sine elektroner i bane. Hydrogen og helium skapes og universet er nå kjønnsmodent, grunnlaget for stjerners fødsel er et faktum. Universet har på 14 milliarder år ekspandert fra et frø på en erts størrelse til en diameter på 91 milliarder lysår, og det forsetter å ekspandere med stadig akselererende hastighet for å gi rom til nye galakser. Jeg sitter igjen med ett stort spørsmål. Hvis universet har en størrelse så må det ha en ende. Så hva finnes utenfor universet? Svaret jeg får er kort, men klart. Dette planet er en avbøyd virkelighet. Hvis man fra hvilket som helst punkt i universet reiser i en rettlinjet bane så vil man ende opp der man startet. Derfor av definert størrelse, men uten ende.

Jeg takker for samtalen og den lysende prikken slukner. Jeg kommer meg på beina. Jeg har ingen tid å miste. Jeg tar dyp sats og skyver fra med all kraft. Asteroidefeltet spres utover som om det var en håndfull grus i det jeg skyter utover. Jeg reiser så raskt jeg er i stand til. Tar ingen pauser. Jeg passerer ellipse-galakser, spiral-galakser og starburst-galakser i en rasende fart. Små galakser, bestående av bare noen titalls millioner stjerner, til store med hundre billioner.  Jeg dveler ikke ved noe, bare fokuserer på målet, Andromeda-galaksen. Når jeg til slutt nærmer meg oppdager jeg til min forundring flere reisende. Jeg har alltid vært alene på mine reiser, men her er jeg det ikke. Ingen av dem er mennesker, men forskjellige skapninger, de fleste med tilhold i Andromeda. Selv om jeg har reist lenger enn jeg noen gang har gjort tidligere så er jeg fortsatt innen en galaksegruppe som regnes som lokal for Melkeveien. Så jeg er fortsatt i mitt eget nabolag. Faktisk forventes det at Andromeda og Melkeveien vil kollidere med hverandre om ca. 3,75 milliarder år og så danne en ny galakse med mer enn en billion stjerner.

Jeg vet jeg ikke kan undersøke Andromeda i sin helhet, så jeg sikter meg inn på en av de ytre spiralarmene. Her ser jeg tusenvis av stjerner omkranses av planeter og danner solsystemer lignende vårt eget. Jeg tar turen innom noen planeter der jeg hører lyd. Der det er liv. Det er nok å velge i. De spenner over et bredt spekter av utviklingsgrad.

Noen er på spedbarn stadiet. Skapningene virrer tilsynelatende formålsløst rundt. Det vil ta hundre millioner av år før det vil bli gjort bevisste valg her. Men det er uskyldig. Ingen bevissthet, heller ingen ondskap, slik vi definerer den.

Noen er som trassige ungdommer. Behovsdrevne skapninger med individuell bevissthet, ute av stand til å se helheten. På disse planetene har bevisstheten fått utvikle seg i millioner av år, men må fortsatt betraktes som svært umoden. De har alle mange fellestrekk med oss mennesker og ingen av dem er frie for en eller annen form for storkonflikt eller krigføring. De tror de må drepe hverandre for å forsvare sin egen eksistens innen sin gruppe og hver gruppe anser seg selv som viktigst. Segregerer og diskriminerer. De fleste har også en eller flere former for konstruert religion for å finne trygghet og svar på alt de ikke forstår. Det tjener dem ikke vel. Disse planetene bærer preg av at skapningene som bebor dem ikke evner forvalte sin tildelte makt på et sunt og kjærlighetsfullt vis. De undertrykker sin sjels visdom med egoets behov. De strever, alle. Jeg ser også mange døde og forlatte planeter som ikke klarte å bære en slik ungdomstid.

I de solsystemene der bevisstheten har fått gro og utvikle seg lenge, fortoner eksistensen seg veldig annerledes. De lever etter noen fascinerende prinsipper. Alle skapninger og planetene de bebor anses som ett. Alt liv er av planetene og planetene er dem. Hver enkelt skapnings lykke er avhengig av alle andres lykke og planetenes velstand. Derfor vil alle onde handlinger ramme dem selv med samme kraft. Så seg imellom utviser de en altomfattende betingelsesløs kjærlighet, uavhengig av art og rase. Her finnes ingen rangering, sult eller fattigdom, men heller ikke overveldende rikdom. Alt deles. Det som slår meg er den overveldende lykken og livsgleden, og det totale fraværet av frykt. Planetene i disse solsystemene er frodige og støy er erstattet med en deilig høyfrekvent summing. Mørk materie-nettverket mellom disse velutviklede solsystemene og Andromedas hjerte er ekstra omfattende. Livskraften herfra er ettertraktet, og finnes i monn.

Med ett hører jeg noe kalle fra mitt eget liv. Det er på tide å komme seg hjem. Jeg betrakter harmonien en siste gang og suger til meg av den positive energi. Jeg vil ha med noe av denne lykken hjem. Jeg ønskes velsignet reise og drar. Jeg åpner øynene igjen og kommer tilbake til rommet, 2 minutter etter at jeg først lukket dem. En reise på 5 milliarder lysår gjort unna på et øyeblikk. Jeg børster litt stjernestøv av skulderen. Dette støvet vi alle er laget av, grunnstoffene som kun skapes ved en stjernes død. Kanskje er det faktisk slik at alt er ett og av det samme? Jeg hører det ringer på døra igjen og jeg går for å åpne. På vei ned trappa kjenner jeg på håp. Jeg har sett hvordan skapelsen kan leve i harmonisk sameksistens med seg selv og alt rundt seg. Jeg må bare la det håpet strekke seg langt utover min egen levetid. Jeg tar i dørhåndtaket og kjenner jeg nesten ikke kan vente til neste reise. I vårt univers, vårt plan, finnes det 170 milliarder galakser og ta av. Så mye å se, så mye å lære.

Jeg åpner døra…