Orden og kaos

I mitt virke i produktutvikling står jeg ofte overfor nye problemstillinger som er tidligere uløst. I innovasjons- og utviklingsteorien så finnes det en velkjent strategi for hvordan å tilnærme seg slike nye problemstillinger og det er å skule mot naturen for kreativ inspirasjon. Naturen har nemlig løst de aller fleste utfordringer som måtte finnes, på et eller annet kløktig vis. Hvordan naturen og dens kollegaer skjuler, styrker, bevarer, klipper, gnager, forlenger, løfter, flytter, snur og fargesetter med hundre tusener av år med perfeksjonering. Av det kan vi lære mye.colorado-beetle-eats-a-potato-leaves-young-royalty-free-image-542328690-1531259828.jpg

Med stadig voksende begeistring og økende omgang med naturen, så ser jeg andre områder hvor vi også kan lære og la oss inspirere av naturen. For å sette scenen for denne posten så vil jeg begynne med å dele med dere en innsikt jeg har gjort meg:

«Utad framstår naturen som uordnet og kaotisk. Innad er den orden ned til aller minste detalj. Utad prøver menneskeheten å skape orden ned til minste detalj. Innad er det kaos.» 

Jeg skal driste meg til å utbrodere den (om noe generaliserende) innsikten.

ORDEN

Naturen kan ved første øyekast fremstå som kaotisk. Ingenting er på rekke, ingenting med samme avstand eller høyde, preget av tilsynelatende ukoordinerte tilfeldigheter. Ingenting er uniformt. Noe blir til, noe dør, om hverandre, hele tiden. Naturen er ikke sentimental. Liv og død er like naturlig i kretsløpet. Når noe så mektig og voldsomt også er tilsynelatende uforutsigbart, så kan det oppfattes som truende eller vanskelig å forstå. Men bak kulissene hersker det en ro og orden som langt overgår vår egen evne. Det vi oppfatter som tilfeldigheter er tannhjul i et sinnrikt og delikat system. En av sidene ved naturen som fascinerer meg mest er at den ikke genererer søppel. Her kan sikkert en biolog arrestere meg, men det er nok ikke langt fra sannheten. Avfall fra en prosess er en annens drivstoff. Alt gjenbrukes. Brytes ned for å skape nytt liv. Den ypperste formen for bærekraft i ordets rette forstand.

g2015-021-saharan_dust_travels_to_amazon450.jpg

Et prakteksempel på kaos satt i system er hvordan kraftige sandstormer, plagsomme i våre øyne, frakter årlig 27 millioner tonn sand den 2600 kilometer lange veien over Atlanteren, og dumper det i Amazonas. Sanden inneholder til sammen 22.000 tonn fosfor som er viktig gjødsel for regnskogen. Det finnes et hav av lignende fascinerende eksempler hvordan tannhjulene snurrer og orden hersker. Fra et tidsmessig fugleperspektiv blir det enklere å se den rytmiske delen av systemet, hvordan alt går i sykler. Hvordan jordas rotasjon holder naturens puls i gang. Hvordan kretsløpets hjerte banker fast og stødig.

KAOS

I polaritet til naturens kaos og orden har vi menneskets orden og kaos. Jo mer sivilisert et samfunn anser seg selv, jo mer ressurser brukes på å systematisere og kontrollere omgivelsene på de fleste plan. Alt tallfestes, måles og rangeres. Religion, lover og regler, prosesser og trender sørger for at vi ikke trår for langt ut fra stien og holder oss relativt uniforme. De mer skjøre og usikre av oss kan nok finne denne ordenheten betryggende forutsigbar. For andre er det et hinder for å utfolde seg fritt. Det er en kunstig regulering.

Vi mennesker liker å tro vi er rasjonelle vesener, men forskning viser at vi stor grad er følelsesstyrte. For eksempel i en beslutningsprosess så bruker vi tilsynelatende rasjonelle tanker, men disse er farget av følelser i nuet eller følelser knyttet til tidligere lignende erfaringer. Jo mer privat og personlig eierskap vi har til beslutningen, jo mer følelsesstyrt har den en tendens til å bli. De fleste av oss bærer på erfaringer som har vært mer eller mindre ufordelaktige og som har skapt ubevisste mønstre for å manøvrere ut av eller inn i noe (tips: Google Amygdala). Særlig i de første 6-7 leveårene er vi nemlig svært effektive og dyktige til å etablere ubevisste og automatiske mekanismer for å unngå situasjoner som skaper ubehag for oss (unngå avvisning, å bli forlatt, føle mindreverd, føle skam, unngå aggresjon osv.), eller mekanismer for å fylle utilfredsstilte behov (trygghet, kjærlighet, bli sett, hørt og akseptert). Disse mekanismene fungerte bra når vi var 5 år, fungerer ikke nødvendigvis like bra når vi er 50 med helt andre behov og andre relasjoner. Nå skal jeg hanke meg selv inn igjen før denne posten ender med å handle om psykoanalyse. Poenget mitt er at vi har et kaotisk indre og en uforutsigbarhet sammenlignet med ordnetheten vi er så avhengige av å omgi oss med. Vi ser stadig vekk symptomer på dette på individuelt, kollektivt og kulturelt betingede plan. Vårt indre kaos presser seg ut av treverket på en tilsynelatende ordnet fasade.

 

37169521_2150854675183490_7094970511939076096_n.jpg

Det er i krysningspunktet mellom den menneskeskapte orden og naturens ville verden polariteten framstår som tydeligst. Der de står side om side. Der en løvetann bryter gjennom en plan og homogen asfaltflate. Der bebyggelse vokser seg inn i skogene. Der rovdyrene som truer vårt velvære blir byttet ut med harmløse husdyr i vår tjeneste. Vi fjerner oss mer og mer fra den ville utemmede naturen, slik den er ment å være. Men vi kjenner at naturen gjør oss godt så vi vil gjerne ha den nær. Vi tar den med inn i vår sfære, i de stadig ekspanderende arealer vi legger beslag på og anser som våre. Men den må ikke være for krakilsk. Fargekoordinerte og oppstilte blomsterbed. Velpleide plane gressplener. Trimmede rette hekker. Ugress og døde planter fjernet. Det er naturen, temmet til vårt behov for orden, men ikke slik den var tiltenkt. Ved å temme den fjerner vi også dens egne indre orden og naturlige bærekraft.

Ei venninne delte forleden med meg sin nyvunne innsikt: «Vi er natur». Hva ligger bak en slik innsikt? Jeg føler det samme. Jeg har følt det lenge. I ettertid har jeg tenkt mye på ordvalget i denne innsikten. Altså, følelsen er det viktigste. Det er den som er sann. Men jeg har lyst til å prøve og utarbeide et resonnement for å understøtte innsikten.

cfbeb040429bd6683e2d44783a8a0b32.jpgI vår iver etter å skape ordnede, effektive og mest mulig uanstrengte liv med midler for å tilfredsstille alle våre behov innenfor rekkevidde, må naturen vike for betongjungler med en flora av stål og glass. Jungler der vi lever for å produsere, konsumere og være sammen. Når man ser hvordan mennesker har utviklet og tilpasset omgivelsene til å tjene disse behovene så er det lett å se hvilken kreativ skaperkraft vi har. Vi er ustoppelige og ingen hindringer virker uoverkommelige. Vi er rett og slett utrolig kapable skapninger. Men kartet vi bruker å navigere etter har noen svakheter. Det viser seg at de omgivelsene vi skaper oss med tilhørende verdisyn ikke nødvendigvis er akkurat det vi trenger. Økning i angst, depresjon, stress og utbrenthet er tegn på at noe mangler. At vi strekker oss etter mye som ikke gjør oss godt og ofte overser det som gjør det. Hvordan en hverdag på kontoret tømmer og en kort spasertur i parken fyller på. Hvor oppholder vi oss mest?

Vi lever i et verdenssamfunn med utbredt mekanistisk livssyn med en kapitalistisk motor, hvor våre verdier og livsfokus i stor grad påvirkes av denne motorens økende akselerasjon og hastighet. Det er lett å se hvorfor naturen er blitt redusert til en vare som utnyttes for vår materialistiske velferd. Redusert til kulisser som er lett å ta for gitt. Naturens egenverd er i ferd med å forsvinne. Vi anser den mer som død enn levende. Jeg tenker at dette også har svekket det naturlige forholdet som siden tidenes morgen har eksistert mellom alle levende vesener og naturen. En livsviktig kobling som ikke lenger er en del av vår bevissthet med mindre vi leter etter den. En kobling som ville medført behov for å ta vare på naturen med samme ubetingede pliktoppfyllelse som vi tar vare på våre nærmeste.

Samfunnet i den industrialiserte verden beveger seg stadig raskere og kravene for å henge med øker i takt. I samme takt øker også samfunnets generelle stressnivå. Mer skal oppnås raskere med bedre resultat.  Det er bevist at stress gjør oss mennesker selvfokuserte. Det er en overlevelsesmekanisme. Får vi mer å gjøre enn vi føler vi klarer å håndtere så sørger hjernen for at vi blir selvfokuserte og ikke engasjerer oss følelsesmessig i noe langt utenfor oss selv, slik at vi består. På den andre siden er det bevist at hvile fostrer evner til empati og omsorg. Hvile gir oss overskudd til å løfte blikket og følelsesmessig involvere oss. Dessverre er det ikke rom for hvile i det tidligere omtalte kartet vi navigerer etter. I mange sammenhenger er hvile til og med sett ned på og misforstått som latskap. I så måte beveger vi oss lenger og lenger inn i en ond sirkel. Mange av oss stresser litt hele tiden. Barna våre stresser litt hele tiden. Vi fokuserer på det materielle rundt oss og har omsorg for våre aller nærmeste. Det er vår emosjonelle kapasitet. Neste gang du finner en anledning til hvile, gå en rolig tur i skogen uten klokke, uten mobil, uten mål. Legg merke til hvilke tanker som kommer opp. Er dette de samme tankene du vanligvis har? Eller har de en sunnere karakter? Dette er hvordan koblingen til naturen påvirker deg.

kvinna-i-skogen.jpgShinrin-yoku, det japanske ordet for skogsbad. Det betyr ikke å bade i ordets rette forstand, men å gi seg selv muligheten til å bade i koblingen man har til skogen og det velbehaget det gir oss. Stillhet, langsomhet og her-og-nå. Siden sin opprinnelse i 1982 har man i Japan forsket mye på hvilken effekt hvile i naturen har på mennesker og skogsbading er blitt en anerkjent metode i helsevesenet for å bekjempe angst og depresjon, senke kortisol, styrke immunforsvaret og bedre hjertefrekvensvariabilitet. Skogterapi som teknikk og i organisert form sprer seg som en farsott over hele verden og har til og med nådd lille Norge. Men man trenger ingen teknikk for å utnytte skogen som terapeut. Finn et sted du kan være i fred. Se etter et tre som tiltaler akkurat deg. Bli kjent med det. Bruk intuisjonen. Ingenting er feil. Bare ikke ta treet mitt!

På min egen vei gjennom et innholdsrikt landskap av selvutvikling og åndelighet så har jeg truffet mange svært forskjellige mennesker på vei i sin egen prosess. Men vi har alle to fellestrekk. En, vi er alle ute etter å finne oss sjøl, meninga med livet, noe mer (velg klisjeen som passer). To, på vår ferd for å finne oss selv, finner vi naturen, alle sammen! Alle som en blir vi over middels interessert i å oppholde oss i naturen og beskytte den. Fordi vi er natur!ignore-Christoffer-Relander.jpgVi hadde ikke eksistert uten natur. Den er ikke noe separat fra oss. Det er en kunstig dualitet vi selv har skapt. Hadde en rev kunnet snakke, ville den sagt at den er separat fra naturen? Vi er også dyr, men ettersom vi har høyere intelligens så har vi valgt å heve oss over og kalle oss noe annet.  I første mosebok står det at vi er satt til å legge jorden under oss. Spørs om vi ikke har tolket dette litt for bokstavelig. Vi burde heller finne den, i oss selv. For vårt eget beste.

En kommentar om “Orden og kaos

  1. Jeg «digger» det du skriver , verkligen DIGGER DET ! Vi mennesker er en del av naturen , vi er natur. Dessverre ikke så naturlige ( oss mennesker alltså ) Vi lever ikke i «trå» med naturen , står på sidelinjen. Ha det fint i skog og mark , på eller under vannet , i luften mm. THOMAS. ( Hälsning från Hans-Bertil 💙💛)

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s