Meningen med livet

Hva er meningen med livet? Hva er det som får oss til å stå opp om morgenen? Hva får oss til å fortsette?

Jeg satt og hørte på Ekko på NRK P2 her om dagen hvor de proklamerte med at dagens sending skulle handle om meningen med livet. Jeg tenkte at dette kan bli interessant for det har jeg noen tanker om. Men jeg forberedte meg også på å bli skuffet. Etter noen år med tanker og praksis i den åndelige sfære så hadde jeg forventninger om at det skulle bli for platt, enkelt og uviktig. En solid mengde fordommer der altså.

Ekko-gjest, Filosof Einar Duenger Bøhn mener å ha funnet svaret. Til min store overraskelse, og med et snev av flauhet, så resonnerte svaret hans med mitt eget svar. Vi har kanskje litt forskjellige innfallsvinkler, men grunnleggende sett kunne jeg ikke annet enn å nikke anerkjennende.

Han sa …

… trommevirvel …

«Meningen med livet er å forbedre».

Skuffet?

Svaret har en uendelig dybde og jeg har tenkt litt på hva det betyr og hva det kan bety.

Han sier videre at det handler ikke om resultatet man oppnår gjennom forbedring selv om det er resultatet vi ofte smykker oss med i hverdagen. Mange kan si at lykke er meningen med livet, men lykke er et resultat av forbedring. Alt som er meningsfylt i livet gjør deg ikke nødvendigvis lykkelig. Ta for eksempel rollen som småbarnsforelder. En rolle som ikke nødvendigvis forbindes med lykke, men oppleves samtidig som svært meningsfylt. Så han mener det handler om potensialet til forbedring, ikke nødvendigvis å lykkes med det. Så lenge det finnes håp om forbedring så fortsetter vi.

Men forbedring kan bety så mangt. Alle aspekter av ens liv kan forbedres. Kropp, eiendeler, relasjoner, kunnskap, evner osv.

Hvis vi ser rundt oss så er det lett å se at vi har konstruert et samfunn hvor definisjonen av forbedring er preget av å være objektiv, med overvekt på kropp, utseende og eiendeler. For eksempel bruker mange mye tid og ressurser på å forbedre kroppen, hvor drivkraften heller kan være frykt for ikke å bli anerkjent, kanskje til og med avvist, enn at det er et inderlig indre ønske. Selv gjør jeg et halvhjertet forsøk på å i det minste holde den ved like. Det er også forbedring … i forhold til alternativet. Og det er heller ikke et inderlig indre ønske. På eiendelsfronten går det så det suser for oss! Velstand og tilgang i kombinasjon har satt oss i stand til hyppige oppgraderinger av eiendelsbasen. Så hyppig at vi kan seile på de små lykkekikkene hver tilegning gir oss fordi neste kikk som oftest allerede er innenfor rekkevidde. Det kan virke meningsfylt hvis vi ikke spørsmålsstiller det. Ikke noe nytt her. Dette vet vi alle.

«Vi har alt, men det er også alt vi har»   Ole Paus

Det at majoriteten av mennesker utrykker anger på dødsleiet kommer kanskje ikke som en overraskelse. De aller færreste av oss klarer å gå gjennom et liv uten å ta noen feil veivalg og jeg vil anta at det er lett å ty til tanker om ubrukt forberdingspotensial når slutten nærmer seg. Hva de angrer på er derimot interessant.

• Jeg skulle ønske jeg hadde mer mot til å leve det livet jeg selv ville enn det livet andre forventet av meg
• Jeg skulle ønske jeg ikke jobbet så hardt og brukte mer tid med barna og livspartner
• Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å uttrykke mine følelser bedre
• Jeg skulle ønske jeg holdt kontakten med mine venner
• Jeg skulle ønske jeg tillot meg selv å være lykkeligere

Ingen angrer på bilen de ikke kjøpte, at kroppen ikke ble fin nok eller at de ikke var fine nok i tøyet.

Jeg tenker at dødsleieangeren er en svært tydelig indikator på hva meningen med livet kan være. Det handler om meg, deg og alle de andre. Gleden av et sunt indre og gode relasjoner. Ta vare på seg selv og andre.

Den følelsen når du i det du passerer en totalt fremmed person og du presenterer ditt aller mest avvæpnende smil og du ser at det gjør noe med det andre mennesket. Så lite kan bety så mye. Vi blir så rørt når vi får presentert historier om mennesker som går gjennom ild og vann for helt fremmede mennesker. De som vier livet sitt til å hjelpe andre uten å vente stort tilbake. Slikt rører i hvert fall noe i dypet av meg. Noe helt essensielt i bunnen av sjelen. Noe jeg selv ikke har brukt tilstrekkelig med tid på å dyrke og utøve. Fordi jeg har vært alt for opptatt med alt det andre som ikke berører noe som helst annet enn mitt eget umettelige ego.

Det å dele empati og omsorg med seg selv (du fortjener det) og andre har en mye sterkere og vedvarende lykkeeffekt enn materiell tilegning og vellykket tilpasning til overfladiske krav. Dette vet vi jo egentlig alle. Men som i alle andre aspekter av våre liv ligger det også her forbedringspotensial og det er her JEG mener meningen med livet ligger.

Forbedre evnen til å ta vare på sitt eget indre og relasjonen til andre.

Punktum.

Selv så godt det føles å gjøre noe godt for andre, selv med den erfaringen i ryggsekken, så kvier vi oss. Det er tryggest å se en annen vei, holde avstand. Frykten for å bli avvist. Og vi kvier oss for å ta imot hjelp. Vi synes det føles så godt å hjelpe andre, men når andre spør om å hjelpe så er det ikke alltid så lett å unne dem den samme gleden.

«Trenger du hjelp?»

«Nei takk!» sier jeg. Må ikke virke svak. Jeg klarer meg selv.

Og vips så går jeg glipp av en omsorgsfull og nær mellommenneskelig interaksjon. Den andre får ikke gleden av å hjelpe meg og jeg får ikke føle verdien av å bli hjulpet. Skal jeg begynne å si ja så må jeg kunne stå i min egen sårbarhet. Tåle risikoen for avvisning. Våge nærheten. Slutte å tro jeg trenger å beskytte meg selv. Her finnes forbedringspotensial.

Motivasjonen bak denne posten er at jeg oppfatter at vi lever i en tidsalder hvor definisjonen av vekst og lykke ikke nødvendigvis kommer oss til gode. Noen kaller det separasjonens tidsalder, fordi vi separeres mer og mer fra hverandre som mennesker og blir mer individuelle. Det gir oss en form for frihet, men også mer egetansvar og færre å lene oss på når vi virkelig trenger det. Fordi vi alle blir mer og mer opptatt av å hegne om vårt eget. Vi er blitt så separate at vår eneste plikt overfor samfunnet og våre medmennesker er å betale skatt for å holde «maskinen» i gang, et system som ikke nødvendigvis sørger for at mennesker møtes av medmennesker når de trenger det som mest. Så jeg synes ikke vi nødvendigvis forvalter vår nyvunne frihet så veldig godt. Vi bruker mye tid på jobb, som gir mer penger, som gir friheten til å kjøpe alt man trenger. Men jobb tar tid. Eiendeler tar tid. Det tar tid fra samvær med seg selv, barna, partnere, familie og venner. Tid er ekte frihet. Dette vet vi alle, men selv når vi har mer enn nok så prioriterer vi å fortsette og bruke tid på å forbedre våre finansielle krefter og rom for nye forpliktelser. Men det er sånn det skal være. Det er slik det er lagt opp. Et eksempel på denne prioriteringen er at det anses som helt legitimt å overlate barn og deres oppdragelse i hendene på helt fremmede mennesker lenge før de selv skjønner at de er egne personer og når deres eneste trygghet er sine foreldre. Hvis du gjorde det slik, ikke ha dårlig samvittighet. Det er sånn det skal være. Det er slik det er lagt opp. Det er vanskelig å tenke alternativer til normen.

Jeg vil raskt minne om noe jeg tidligere har skrevet litt om. Hvordan vi mennesker har et overlevelsesinstinkt for å håndtere stress. Hvordan vi automatisk innsnevrer vår emosjonelle aksjonsradius når presset er stort. Vi blir rett og slett emosjonelt navlebeskuende og empati og omsorg for medmennesker og omgivelser blir byttet ut med selvopprettholdelse. Kjenner du noen som er stresset? Eller la meg spørre annerledes, kjenner du noen som ikke er stresset? Det er nesten blitt litt trendy å være stresset og hvile forveksles ofte med latskap. Stress avler avstand og hvile avler nærhet. Hva trenger vi mest og hva beveger vi oss mot?

Så jeg tenker høyt. Hvis man tar i betraktning nåværende normer for livsførsel og medmenneskelighetens status i dagens samfunn, er ikke dette oppskriften for å angre på dødsleiet? Gud vet at vi hadde hatt bruk for mer nestekjærlighet. Menneskeheten knirker i sammenføyningene. Jeg ser det på nyhetene og i kommentarfeltene. Det er status quo. Men til min glede så ser jeg også at det er positive forandringer på gang. Jeg legger merke til at mange av dagens unge mennesker ikke er som meg og min generasjon. De er mer følsomme. Velger andre veier og tråkker opp nye stier. De brenner for noe annet. Kanskje de intuitivt har skjønt meningen med livet? De står også ovenfor mye større utfordringer enn jeg gjorde når jeg var ung så de trenger sin indre flamme. Jeg håper vi ikke makter å kvele den.

Jeg skal dele med deg det JEG oppfatter som en optimal forbedringsrekke og som gjenspeiler min mening med livet:

1. Logg av stresset og skap rom for å stille deg spørsmålet «Hvem er jeg»?
2. Når man fokuserer innover og oppdager sine indre lengsler og ekte behov så vil man endre livsførsel og begynne å ta bedre vare på seg selv
3. Når man tar bedre vare på seg selv så øker kapasiteten til å ta vare på andre
4. Da vil andre også ta vare på andre. En god gjerning avler alltid en ny god gjerning.
5. Når vi så alle tar vare på hverandre og utøver mer omsorg så vil vi automatisk også ta bedre vare på naturen og dyra. Det kommer fra samme hjertet.
6. Fordi det handler bare om å forbedre evnen til å finne sin egen kjærlighet til alt. Den er der inne uansett hva du måtte tro fordi det er vår egentlige natur.

Kommer du til å angre på dødsleiet?