Tiden flyr

Tiden flyr.

Med 60 raske taktfaste steg i minuttet flyr den gjennom dager, måneder og år.

Flyter som en elv som hverken lar seg temme eller demmes.

Ustanselig. Utrøttelig.

Jeg ber den vente. Vente på meg.

Ikke ha det så travelt.

Det passer så dårlig når jeg har det så travelt.

Når ansvarets lodd er for tungt til at jeg klarer å holde følge.

Jeg halter etter så fort jeg kan, prøver å ta innpå mens jeg febrilsk utfører mitt ansvar til høyre og venstre.

Men alt jeg ser er tidens rygg bli stadig fjernere der fremme, der den spiser livet mitt sekund for sekund.

Alt sklir i hverandre til en dirrende heseblesende masse hvor jeg ikke klarer skille lyster fra plikter.

Mot i brystet og vett i panne blir til trykk i brystet og vett kan ingen steds finnes.

En dag.

En vakker dag skal jeg stå ved tidens side.

Med alle plikter utført. Alt ansvar børstet vekk. Trykket borte, pusten lett.

Hvis jeg bare løper litt raskere. Gjør alt litt fortere. Hviler litt mindre.

Faen, dette går jo ikke lenger!

Jo mer iherdig jeg prøver, jo fullere blir pliktenes beger, jo fortere flyr tiden.

Jeg fortsetter å gjøre mer av det samme og ender opp med mer av det samme.

Gud vet jeg har prøvd. Jeg må snart innse at dette ikke lar seg gjøre.

Sliten av å løpe, aldri hvile. Sliten av å gjøre alt jeg ikke ønsker.

Tidens tann gnager meg til beinet.

La meg ikke dvele ved hvor det hele startet.

Men noen ganger. Noen få ganger gir jeg opp.

Stopper opp. Helt.

Da stanser tiden og vender seg mot meg.

Som om den savner meg.

Plutselig blir det rom for alt som er gøy, viktig, lett, ekte, mykt, varmt, vakkert og godt.

I en stakket stund blir livet en dans.

Før dansen igjen glir over i en ny heseblesende sprint.

At jeg aldri lærer.