Krigens alminnelighet

Jeg skjønner mange av reaksjonene når Kongsberg Jazzfestival tar avstand fra KOG som hovedsponsor. Det er komplekst. Det handler om selvfølelse, identitet og levebrød for veldig mange av Kongsbergs innbyggere. Derfor har også denne situasjonen virkelig vært preget av massiv kognitiv dissonans. Jeg sier det ikke for å latterliggjøre noen. Jeg har selv svart belte på området. Det er en helt menneskelig reaksjon når noen forteller oss at det vi gjør eller utlever, er feil. Når vi føler oss som gode mennesker og patrioter for den fine lille byen vår og så blir beskyldt for å være delaktige i andre menneskers lidelse, da blir reaksjonene kraftige. Når bygdas hjørnesteinsbedrift gjennom 200 år får skurkestempel, da blir vi sinte. Det blir personlig.

Det som opptar meg mest er hva vi i den menneskeskapte verden har klart å alminneliggjøre. Vår modell tuftet på tilbud og etterspørsel alminneliggjør våpen som en eksportvare og salgbare produkter. Krig er alminneliggjort. Vi slår oss til ro med at krig vil det jo alltid være. Uansett hva argumentene er, om at vi må da ha et forsvar, eller alt KOG gjør for Kongsberg, hvor mange de sysselsetter, det omgjør ikke det uomtvistelige faktum at vi rike og allerede enormt privilegerte, tjener store mengder penger på produkter som garantert kommer til å være delaktig i å medføre stor lidelse i andre deler av verden og forårsake mange uskyldige menneskers død. Det er krigens natur. Det er ikke til å komme unna.

Et symptom på hvor alminneliggjort dette er, det er at et styre som tar avstand fra dette blir bedt om å gå, mens styret i en bedrift som eksporterer våpen for milliarder i året, de sitter trygt. At verden vår er skrudd i sammen slik synes jeg er vanvittig trist.

Jeg synes det er skummelt å offentlig mene noe om saken når jeg vet hvor mye følelser som er i sving. Mange av mine beste venner tjener til sitt daglige brød i KOG. Jeg har selv vært ansatt i KDA/NSM i 9 år og hadde gleden av å jobbe sammen snille og særs kompetente kollegaer. Men jeg føler det er verdt risikoen å uttrykke dette fordi alminneliggjøringen gjør oss blinde og vi må klare å løfte blikket utenfor både Kongsbergs og landets grenser. Jeg tenker at så lenge våpenproduksjon og salg er et ledd i prosessen for opprettholdelse av krigskonflikter og traumatisering av medmennesker, så bør vi gjøre rom for i hvert fall kunne diskutere teamet, selv om vi ikke føler resultatet av krig på kroppen selv. Såpass empati for de utsatte bør vi ha. Den massive aggressive motstanden festivalstyret har møtt i prosessen antyder at den diskusjonen dessverre ikke vil bli tatt.