Perspektiv

Det er et massivt fokus på global oppvarming nå. Grimme scenarier for fremtiden og opphetede diskusjoner og meningsytringer mellom de som tror og de som ikke tror.  Jeg føler det til tider ensidige fokuset er for snevert og at det er viktig å se det store bildet. Jeg får ofte inntrykk av at løsningsforslagene er basert på teknologi for å kontrollere det som bidrar til økt klimagassutslipp. Utover det kan vi fortsette som vi gjør. Så jeg vil bruke anledningen til å fokusere på perspektiv, eller mangelen av det. Global oppvarming er bare et symptom blant mange på hva som er tilstanden til menneskeheten og verden i dag. Det fortjener ikke scenen alene. Vi skal ikke fikse global oppvarming. Vi må fikse oss selv. Oss mennesker og hvordan vi forvalter våre omgivelser i jakten på lykke. Det er perspektivet.

Rekk opp hånda de som med hele seg tror at med klodens nåværende eksponentielle befolkningsvekst og måten vi mennesker forholder oss til dyr, naturen og dens ressurser, er en varig bærekraftig løsning! Vi industrialiserer alle former for utvinning og overhøster for raskest mulig profitt. Vi dyrker i monokulturer som truer mangfoldet av insekter. Vi dreper de ville dyra som skulle våge å stå i veien for vårt velbehag. Plasten i havene langt borte kjenner alle til, men det angår også oss. Det ble funnet mikroplast på 20 av 20 målepunkter i vår egen Mjøsa. Norsk Hydros aluminiumsproduksjon raserer livsvilkårene til folk i Amazonas. Vi oppretter avfallsdeponi i fjorder for utvinning av metaller, selv om erfaringer viser at naturen sliter med å reparere skadene i etterkant. Planetens dyremangfold minker faretruende raskt ettersom habitater blir overtatt eller forgiftet. Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige. Poenget er at vi har gjort naturen og dyra om til varer i jakten på profitt. Vi tar forbannet stor plass på denne planeten i forsøket på å stille våre umettelige behov. Av jordas pattedyrmasse er 34% mennesker, 60% husdyr for vår nytelse, og usle 6% gjenstår av ville dyr fra mus til elefant.

Vi sitter fast i en opplest og vedtatt livsmodell hvor finansiell og materiell vekst er et sunnhetstegn og den aller sterkeste drivkraften i nesten alle aspekter av livene våre. Du vil aldri høre en lønnstager si «Nå har jeg høy nok lønn, jeg har alt jeg trenger», eller en bedrift si «Nå har vi god nok avkastning, nå har vi vokst nok». Norges økonomi anses ikke som sunn før kjøpekraft og forbruk er i økning. Hele verden styrer etter dette prinsippet. Det har ingen ende. Uendelig vekst på en endelig planet. Noe er nødt til å lide. Naturen lider. Dyra lider.

Kan vi stoppe opp litt og argumentere for denne vekstmodellen? Hva er drivkraften? Det endelige målet må jo være vår egen lykke? Ha et godt liv med mening? Det paradoksale er at det ser ikke ut til å virke. Depresjon og angst er på sterk fremmarsj. Det samme er livsstilsykdommer. Stress er blitt den nye folketilstanden. Så vi lider vi også. Men til tross for dette klarer vi fortsatt ikke fri oss fra denne modellen. Ingen vil sette foten på bremsen. Kan vi kalle det selvdestruktivt? Jeg ser hvor det kommer fra. Det er ikke så lenge siden Norge var et fattigere land rammet av krig. Har man lite så er det et naturlig å ønske og tilegne seg mer. Men nå er vi ikke fattige lenger. Vi er de rikeste.

Så vi må kanskje lete etter lykke andre steder. Det er bevist at nærvær til naturen har en underbevisst positiv effekt som fremmer lykkefølelse. I Japan får syke tur-i-skogen på resept fordi det er anerkjent at det har en positiv fysisk og psykisk effekt. Jeg vil da anta at et fravær eller opplevelse av neglisjering av naturen vil bidra til det motsatte.

Et tankeeksperiment: Hva tenker du hadde gitt deg mest glede og velbehag, 1 time på tur i skogen eller pengene du tjener i løpet av denne tiden på jobb? Hvis du hadde fått velge, hva hadde følt du måtte velge?

Vi er blitt blinde og døve for våre urinstinkter. Hvor er vår glede, ærefrykt og respekt for naturen? Hvor er vår barndoms undring? Kanskje vi skulle kikke bakover i tid? Til da sivilisasjoner så naturen som så mektig at det var her gudene måtte bo. Da de ba om lov, før de høstet. Da de innså at deres egen eksistens var avhengig av naturens velvære.

Så når barna trekker til gatene og streiker er noe jeg applauderer høyt og tydelig, helt uavhengig om klimaendringene er reelle eller ikke. Det faktum at noen av dem ikke vet hvorfor de streiket, at det lå igjen plakater etter streiken, at de har mobiltelefon og dusjer to ganger om dagen, det ser jeg enkelt gjennom fingrene på. Jeg ser det i perspektiv. Poenget er at noen reiser seg i omsorg for naturen, dyra og medmennesker, tar et standpunkt og viser engasjement. En spire til alternativt spor med andre verdier. Det gir håp. Håp om gjenopprettet respekt og kjærlighet til hånden som mater oss. Moder jord. Mor.